På skotøyet skal fintfolk kjennes

”Må ha det - bare MÅ ha det..!”

En tid gikk ungdommene rundt og sa dette. De moret seg med å sitere en reklamesnutt fra TV og kino. Det som man forsøkte å få oss til å tro at vi måtte ha, det var melk. Om man ikke absolutt måtte ha melk, så var det alltids mye annet man syntes man måtte ha. Ja, så kunne man si: ”Må ha det - bare MÅ ha det..!”

Jeg, for min del, har ikke så mye jeg MÅ ha. Antagelig er det fordi jeg allerede har det meste. Jeg kan selvfølgelig også få veldig lyst på noe - samtidig som jeg vet at det går utmerket godt an å unnvære det. Og kanskje får jeg det likevel - en vakker dag? Dette kalles behovs-uttsettelse, og er noe man trener seg opp til ettersom årene siger på. Det jeg ikke kan få i dag, kommer kanskje i morgen? Eller til neste år?

Den sterke følelsen av å ønske seg noe, veldig intenst, sender meg tilbake til barndommen. Lengslenes tid. - Å, som jeg ønsket meg en kulepenn, en litt tjukk en, en med tre farger inni seg... ”Alle” på min skole hadde en slik en - bare ikke jeg. Den som kunne ha fått en slik en -. Men jeg fikk ikke en slik kulepenn. Jeg var ”helt ute”. Sannelig om jeg vet om jeg noen gang spurte foreldrene mine om å få kjøpe en heller; vår familie var ikke en slik familie hvor det var bare å kjøpe det man ønsket seg. Jeg hadde det jeg trengte. Punktum. Jeg hadde ikke mye sånt som man kunne vise fram og si: ”Se, jeg har også en sånn dings”! Jeg hadde ikke hvite tidsriktige støveletter, tresko med liten skinnreim over, små gummitroll, Ken-dokke, olabukser, cordfløyelsbukser - you name it...

Da jeg ble litt eldre, kom det en annen motesak som ga opphav til drømmer og lengsler. Det var vinter og kaldt vær med mye snø. Vi trampet rundt med beksømstøvler med tjukke sokker inni. Beksømstøvler, det var våre skisko. Med lærreimer over skolissene. Praktisk og varmt - og alle hadde slike. Men plutselig var det noen blant oss - noen få - som dukket opp i de lekreste kreasjoner av noen sko. De hadde fått tak i sjelden vare: ”skaller”! Skalle-eierne frøs aldri på beina, sa de, og ga inntrykk av at det var derfor de hadde slike reinsdyrskinnsko. Men alle vi andre mente selvfølgelig at det var bare for å vise seg fram at de hadde disse skoene. Etter noen uker, økte skalle-eierne i antall. De simpelthen elsket å gå omkring i skolegården og riktig vise seg fram. Vi andre sendte dem lange og misunnelige blikk. . - Å, den som hadde hatt slike sko...!

Årene gikk, jeg ble voksen og giftet meg - med sønnen til en reinsdyrskinnsko-syerske! Det var ren bonus, altså. Aldri skal jeg glemme mine første par; de var mørke. Mye finere enn barndommens skaller - mine hadde røde ”dierieh jïh duahpah”. Nå skulle de ha sett meg, alle fra barneskolen, ja, særlig de der skalle-eierne! Mannen min hadde lekre lysegrå, jeg helt mørke og barna våre hadde alle slag og alle størrelser. I mitt lager av goelke-gaamegh hadde jeg nå flere esker og poser fulle av reinsdyrskinnsko. Det var nesten ikke til å tro. Tenk jeg, som bare måtte stå der og se på de heldige eierne av skaller, hadde reindyrskinnsko-depot! Aldri gikk jeg en kort-kort tur i goelke gaamegh, uten å kjenne på fryden over å være eier av disse. Jeg var så stolt, ja, nesten beruset av eierskapet.

Mannen min, han er født med både ski og goelke-gaamegh på beina. (Ja: de gikk på ski med goelke-gaamegh!) Tjidtjebe sydde sko dag og natt i perioder. Sko for salg. Billigsalg. Han forteller at da han og broren ble så store at de skjønte seg på forretninger, så la de selv på prisen flere tikroner per par når de leverte dem til kjøperne. De skjønte at mora solgte dem så altfor billig. Og de skjønte at disse var ettertraktet vare. Selv gikk de i goelke-gaamegh støtt. Det var best for familiebudsjettet. Det var visst ikke alltid like artig å møte opp i ”finnsko” i alle sammenhenger, etter hva han forteller. Dette siste hører jeg han sier, men jeg fatter det ikke helt skikkelig. I hjertet mitt lever jeg fortsatt i de uoppfylte lengslenes tid - og der er reinsdyrskinnsko noe av det mest fantastiske et menneske kunne få tak i - Så kan man gå rundt og vise seg fram for alle dem som ikke har...

Og aldri fryse på beina.

Tekst: Anne-Grethe Leine Bientie

Foto: © Margrethe Kristin Leine Bientie